Nye sannheter etter finanskrisen

Publisert: 12.04.2012 14:17:43 - Oppdatert: 13.04.2012 13:51:12

Del

Finanskrisen bragte ikke bare med seg et vendepunkt i den økonomiske utviklingen, men markerte også starten på en intellektuell renselse.

Finanskrisen bragte ikke bare med seg et vendepunkt i den økonomiske utviklingen, men markerte også starten på en intellektuell renselse. (-)

Skrevet av sjeføkonom i Folketrygdfondet, Thomas Ekeli, for årsrapporten til Folketrygdfondet 2011.

Finanskrisen bragte ikke bare med seg et vendepunkt i den økonomiske utviklingen, men markerte også starten på en intellektuell renselse. Det er mange gamle sannheter som har måttet tåle et kritisk søkelys:

At sentralbankene har evne til å finstyre den økonomiske sykelen. At tilsynsmyndighetene har tilstrekkelig god innsikt i finansmarkedenes funksjonsmåte og i egenskapene til kompliserte finansielle produkter. At finansinstitusjoner har kontroll over egen risikoeksponering ved hjelp av kompliserte modeller. At investorer sørger for et tilstrekkelig disiplinerende press og god selskapsstyring. Hver for seg var dette sentrale byggesteiner i det rådende paradigmet før finanskrisen.

Les også: Takk innskuddsikring og fagforeninger for dagens gjeldskrise

Denne styrings- og kontrolloptimismen spredte seg til en generell fremtidsoptimisme som gikk sammen med innovasjon og gode økonomiske tider. Men perioden bragte også med seg en undervurdering av risiko, oppblåsing av formuespriser og oppbygging av gjeld. Dermed var grunnlaget lagt for flere år med svak økonomisk utvikling og store omveltninger, en utvikling som også foranlediger en sjelegranskning hos så vel myndigheter som investorer.

Sannheter
På samme tid som det er noen gamle sannheter som er i ferd med å havne på historiens skraphaug, er det andre sannheter som det nå børstes støv av, og som begunstiges med ny oppmerksomhet.

I økonomifaget trekker man fram fra glemselen både gamle tenkere, som f.eks John Maynard Keynes og Hyman Minsky, og historiske kriseerfaringer. Gamle erfaringer kan, i tillegg til å minne oss om risikoen ved overinvesteringer og for mye gjeld, også belyse viktige mekanismer i gjeldstyngede økonomier og illustrere faren for ustabilitet i pengeunioner.

Les også: 25 % avkastning med garanti fra Staten!

Mistanke om at kortsiktighet og overoptimisme har bidratt til skadelige bobler, har gitt økt interesse for bedre å forstå hvorfor økonomiske aktører ikke alltid agerer i tråd med det som antas være rasjonelle forventninger.

God kjennskap til enkeltselskaper og økonomiske utviklingstrekk som påvirker finansmarkedene, er alltid viktig for investorer, men vi er inne i en periode hvor også politiske prosesser har stor betydning. Folkevalgte politikere framsto som redningsmenn da finanskrisen herjet som verst i 2008 og truet med å rive det globale finanssystemet i filler.

Samtidig er de nå i ferd med å omforme framtidens regulering av finansnæringen, og de holder nøkkelen til de løsningene som avgjør hvorvidt den europeiske myntunionen overlever. Det er også politikere som avgjør i hvilken grad og hvordan den vestlige verden vil tilpasse seg en framtid med store utfordringer, som en aldrende befolkning, mindre finanspolitisk handlingsrom og behov for strukturreformer for å bedre økonomienes vekstevne.

Les mer: Politikerne har kjørt vårt økonomiske system i grøften.

Lærdommer
I hvilken grad en finanskrise undergraver et lands velstand på mellomlang sikt, avhenger i stor grad av om myndighetene trekker de rette lærdommer. Et viktig bidrag i så måte er om finanskrisen bidrar til en erkjennelse av at fremtidig velstand ikke bare avhenger av kortsiktig etterspørselsregulering og konjunkturstyring.

Lykkes man samtidig med en bredere forankring av at strukturreformer på økonomiens tilbudsside er viktig, og man dermed får en bedre utnyttelse av knappe ressurser, er det god grunn for optimisme og tro på at det legges et sunnere og mer solid grunnlag for velstandsutviklingen på lengre sikt.

Tillit til at myndighetene holder hva de lover og fører en fornuftig økonomisk politikk, er avgjørende for finansmarkedets funksjonsmåte og landets lånekostnader.

Dette ble illustrert under finanskrisen, da vi fikk en rask og brutal revisjon av den gamle sannheten om at statsobligasjoner utstedt av vestlige industriland i praksis har null kredittrisiko og likviditetsrisiko. Siden ingen vestlige land hadde misligholdt statslån i moderne tid, og statspapirene utgjorde grunnpilaren i finansmarkedene, var renteutslagene store i en del europeiske land da investorer våknet til en ny virkelighet og begynte å ta inn over seg faren for mislighold.

Etter hvert ble det satt spørsmålstegn ved enkelte av disse landenes evne og vilje til å oppfylle sine forpliktelser, og man så at statsutstedere står overfor en refinansieringsrisiko ikke ulik den man kjenner fra banker (men uten et tilsvarende sikkerhetsnett). Det ble en påminnelse om at også slike statsutstedere kan være sårbare og bør vurderes med kritiske øyne.

Sentralbankene
Verdens sentralbanker har på sin side stort sett klart å parere an klagene om at deres lavrentepolitikk i de gode årene forut for finanskrisen var med på å legge grunnlaget for krisen. Fortsatt høy tillit har gitt sentralbanker handlefrihet til både å gjennomføre tradisjonelle rentekutt og å eksperimentere med en virkemiddelbruk som før finanskrisen ble karakterisert som både ukonvensjonell og upassende.

Les mer: Finanstilsynene har stor del av ansvaret for gjeldskrisen

Dagens politikkutforming, med nullrente og aggressiv tilførsel av likviditet gjennom diverse ulike kanaler, gir verdifull støtte til et skjørt økonomisk oppsving, men det er samtidig en fare for at denne virkemiddelbruken også har andre konsekvenser hvis resultater vi først vil kjenne om noe tid.

Tilsammen har disse utviklingstrekkene de senere årene bidratt til at investorrollen er blitt enda mer krevende og utfordrende. Intellektuell åpenhet og respekt for det gamle speiderordet om alltid «å være beredt» er nå to forutsetninger de fleste vil nikke gjenkjennende til. Omskiftelige tider og usikkerhet betyr samtidig at investorer krever bedre betalt for å stille kapital til disposisjon. Folketrygdfondet, som er en langsiktig investor med sterk rygg, bør være i god stand til å håndtere en slik økning i risikopremiene.

Les mer i årsrapporten til Folketrygdfondet 2011

Del |